Den siste og den første
Det var en vår; en drøm vart sann
Og drømmen handle' om det største
Det var den vår'n ho møtte han
Som skulle bli den første
Ho levde i et lykkeland
Og sikker var'a, så godt ho visste
At ingen kunne måle seg med han
Han skulle òg få bli den siste

Min sia kom en aen vår
Med sol og snysmelting og mildvær
Ho huser alt som om det var i går
Ho minns at bjørken' hadde grønnskjær
Og lys var kvelden, ja, natta med
Ho gjømmer minnet som i ei kiste
Ho trudde knapt det kunne skje
Den første var ei mer den siste

Og sia kom det vår på vår
Med nye eventyr og drømmer
Og lykken, den har gode kår
Hos den som fortida glømmer
Men tanken' gikk, i hør en drøm
Åt den førje, han ho miste
Og bak i minnet levde alle døm
Som engong var døm siste

Men òg i år så kom en vår
Ho er forelske' - glad og ør
Ho tok så fel, helt tel i går
Ho trudde alt var opplevd før
Den siste er'n, slik er det støtt
Men dét er ei det største
Det nye er, ho vet det godt
At detti, det er den første

Tekst av Gunhild Kværnes